Cannabispolitikken må endres både globalt og nasjonalt
NRK Aktuelt tok den 18.8 opp til debatt:
«Fungerer norsk narkotikapolitikk? Eller er det på tide å tenke nytt? Bør det være lovlig å bruke cannabis? Fremtredende forskere mener at narkotikapolitikken har feilet.»
NRK Aktuelt 18. august 2014 (18 min og 25 sek ut i klippet) Programlederen opplyste om at Justisministeren var invitert, men at han ikke hadde anledning til å delta.
Som i mange debatter ble cannabis og andre tyngre rusmidler også her diskutert om hverandre.
Dette ble sagt om cannabis (se LUHMs kommentarer nederst):
Programleder stiller Willy Pedersen, professor i sosiologi, spørsmålet:
«Mange kjenner deg som en mann som nærmest vil slippe løs cannabisen og hasjen. Er det så enkelt for de som bruker det?»
Pedersen svarer: «Jeg mener overhodet ikke at vi skal gjøre det, men hvis vi skal forstå den situasjonen som Aspelin, på en veldig god måte beskriver [Aspelin snakket om heroin], så er det vanskelig å forstå den om vi ikke tenker at narkotikapolitikken består av straff på den ene siden og helse- og sosialpolitiske tiltak på den andre siden. Det er vanskelig å skille disse tingene ad, fordi da vi formet politikken for 50 år siden så ble det den strafferettslige siden av saken som ble totalt dominerende med politi, rettsapparat og fengsler osv. Det innebar at de ble kriminelle. På 50-tallet og tidlig 60-tallet så var denne gruppen [heroin] forstått som syke og tatt hånd om av helsevesen, og så ble de i veldig høy grad løftet inn i det strafferettslige systemet og ble behandlet som kriminelle og på den måten stigmatisert.
Dette var en bevegelse vi så over hele verden, det var USA som gikk i bresjen for dette og det ble en såkalt krig mot narkotika, og enorme hevelser av fengselsstraffene, feks i Norge fra et halvt år til 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser. Et grovt drap i Norge får du 12-13 år for, hvis du importerer mye cannabis så kan du komme opp mot 20 år.» Alle snakket deretter mer om heroin og behandling.
Programleder spør deretter Pedersen: «La oss snakke litt mer om hasj. I stadig flere land så slippes det løs, det går an å få hasj på resept, i flere amerikanske delstater har man det, og når man vet at krigen mot narkotika så og si startet i USA så er det lett å tro at dette også kanskje kunne være en farbar vei i Norge?»
Pedersen svarer: «Nå skal vi være klar over at det er ikke fullt frislipp i de to amerikanske delstatene som har akseptert cannabis for rus. Programleder avbryter og sier: «Men det er forholdsvis lett å skaffe seg det?» Pedersen fortsetter: «Ja, det er forholdsvis lett å skaffe seg det. Det som er problemet i USA, slik som jeg ser det, er at hvis man først skal gå inn på denne modellen så har de ikke en tradisjon feks slik som det norske vinmonopol, som har vært en veldig god måte å regulere alkoholomsetningen i Norge.
Men det er klart, vi står i en situasjon hvor kanskje California kommer etter om et par år, 40 millioner innbyggere, og det er klart at det er et signal, uansett hva vi tenker om det så må vi ta dette alvorlig.
I dag kan du som sagt få 21 års fengsel i Norge for å importere hasj til landet, og det er veldig vanskelig å forestille seg at vi kan opprettholde et sånt regime med en vare som da/nå 50 kanskje 60-70 millioner amerikanere kan få kjøpt over disk. Så uansett hva vi tenker om dette så må vi iallefall forstå at dette er et tegn på at den narkotikapolitikken vi har holdt oss med i 50 år, den må på en eller annen måte mye mer grunnleggende diskuteres.»
Programleder spør Stig Aspelin, fastlege om han er enig.
Aspelin svarer: «Ja, og jeg synes at han er inne på et viktig poeng, fordi noe av mitt poeng er at ved å behandle dette som kriminalitet så overlater man på en måte hele geskjeften til noe illegalt, og de stoffene som figurerer ute på gata det er ikke det vi skal gi pasientene våre. Jeg er tilhenger av at man i størst mulig grad får narkomane over på lovlige produkter. Produkter som gis av leger og under kontrollerte betingelser. Og et stykke på vei så er jeg enig med ham i at også hasjen kan kanskje komme i en sånn kategori.»
Programleder spør Jørgen G. Bramness, psykiater og professor ved SERAF:
«Du har sagt til Vårt Land, i en stor artikkel nå nylig, at hasj/cannabis på resept er snarveien til mer misbruk?»
Bramness svarer: «Kanskje ikke med de ordene, men jeg har ikke noe tro på at det er veien å gå.
Jeg ser ikke helt for meg hvordan man kan kvalifisere for å bruke cannabis, og jeg tror at hvis man har behov for cannabis som medisin så finnes det folk i dag som også får det i Norge, men det er en veldig liten gruppe. Slik det er brukt i USA, i mange delstater så er det en sniklegalisering vi snakker om.»
Programleder spør: «Sniklegaliseringen foregår også i andre land i Europa, ikke sant?»
Bramness svarer: «Nei, ikke i så veldig stor grad, men noe av det .. [her velger han å svare om heroin] og fortsetter om cannabis: «Jeg tror at veien å gå frem til en legalisering av cannabis; ja vi kan se på straffenivået, men en legalisering av cannabis er lenger frem [i tid] enn vi ser i andre land.»
Programleder spør: «om mange er bekymret for det?»
Pedersen svarer: «Jeg mener at det i Norge i dag ikke er aktuelt at man ser for seg legalisering av cannabis i nær fremtid, men det vi ser er at avkriminalisering, at vi slutter å straffeforfølge brukerne er noe de gjør i veldig mange europeiske land. Og så ligger USA noen hestehoder foran, og hva som vil skje i kjølvannet av det vil vise seg i løpet av 5-10 år kanskje.»
Programleder avslutter med å si: «Når vi vet hvor påvirket vi er, i alle sammenhenger, av amerikanske samfunnsformer så vet vi at denne debatten reiser seg i full kraft også her i landet.»
Det må skilles mellom rusmidlene
Politikken i Norge baserer seg på at all bruk av narkotika er forbudt, og det skilles ikke mellom de ulike rusmidlene. All bruk er ikke like problematisk – ulike rusmidler kan lovliggjøres og reguleres på ulike måter. Cannabis kan selges i lovlige utsalgssteder med aldersgrense og andre restriksjoner, feks lignende vinmonopolordningen.
Som i mange andre debatter ble hasj og heroin diskutert om hverandre, noe som kan ha ført til at mange seere ble usikre på når det ble snakket om hva. En debatt om «cannabis skal lovliggjøres» bør ikke blandes sammen i en debatt om «behandlingstiltak for/med heroin».
FN-konvensjonene om narkotika er under endring
Det er et problem at programledere, slik som også i denne debatten, ikke har nok kunnskap om temaet narkotikapolitikk, som tar utgangspunkt i de internasjonale FN-konvensjonene for narkotika, som er under endring.
Det å hindre både tilbud og etterspørsel har vært hovedstrategien i FN-konvensjonene i snart 50 år. Allikevel er det nærmere 200 millioner forbrukere av cannabis i verden, og handelen utgjør størstedelen av det totale narkotikamarkedet, også i Norge.
Endring av konvensjonene er oppe til debatt i FN fordi problemene knyttet til den globale forbudspolitikken stadig vokser. Det blir diskutert om det enormt store illegale markedet som fører til krig og elendighet – med tusenvis av drapsofre og en mafia som vokser seg stadig større og sterkere – bør erstattes av et lovlig regulert marked. Endring av konvensjonene, slik Latin-Amerika har foreslått, kan åpne for at de land som ønsker det lovlig kan produsere, eksportere, importere og selge cannabis. Det er ikke bare cannabis som blir diskutert i FN, men foreløbige signaler tyder på at det globale rammeverket for cannabis kan bli endret.
Global mafiavirksomhet har en omsetning lignende multinasjonale konsern, til og med stater, estimert opp mot 3000 milliarder kroner årlig. Handel med cannabis utgjør størstedelen av denne økonomien. «Hasj er melkekua vår» sier også norske kriminelle nettverk. En undersøkelse, hvor forskere har analysert kloakk- og avløpsvann i 44 europeiske byer, viser at Norge er på 10. plass i Europa over bruk av cannabis. Noen har nødvendigvis solgt dette, og alle inntektene går inn i den illegale økonomien.
Det er ingen fordeler ved at det er organisert kriminelle nettverk som står for produksjon, eksport, import og salg. Derfor er det viktig at de internasjonale konvensjonene endres, så det illegale cannabismarkedet kan erstattes av et lovlig, slik som for alkohol.
Hvis man mener at den norske politikken har feilet må det formidles til politikerne at det globale rammeverket må endres, slik at de land som ønsker det lovlige kan produsere, eksportere, importere og selge cannabis til rekreasjonell bruk. Norge bør, med vår erfaring med fredsskapende arbeid, stille oss ikke bare solidariske med de land som forbudspolitikken rammer hardest, men også for vår egen del.
USA og endring av FN-konvensjonene
USA er underlagt de internasjonale FN-konvensjonene. USA har ikke legalisert cannabis, men Obama-regjeringen har godtatt legaliseringen i Colorado og Washington for rekreasjonell bruk fordi det er stemt frem i delstatene gjennom folkeavstemninger (som vektlegges sterkt i USA).
Redaksjonen i The New York Times publiserte i juli en artikkel med oppfordring om cannabislegalisering i hele USA. Det var en fin oppfordring til politikerne, som også kan sees som en oppfordring om at USA bør stemme ja til endring av FN-konvensjonene. Obama-regjeringen kan ikke bare si at delstatene kan lovliggjøre og regulere cannabis til rekreasjonell bruk, fordi det bryter med konvensjonene. Det er lettere for dem, i etterkant av folkeavstemninger som vedtar å legalisere, å si at de forholder seg til at delstatene gjør det, og at de ikke vil straffe dem for det. At en regjeringen godtar det er dessuten ingen garanti for at den neste gjør det. Men etterhvert som flere delstater legaliserer for rekreasjonell bruk vil det legge press på de føderale myndighetene og lovverket.
The New York Times sier at konsekvensene av forbudet er rasistisk. Når det gjelder cannabispolitikk og rasisme så tenker mange at det er noe som bare skjer i USA, og ikke i Norge. Problemet er mye større i USA, men det skjer også her.
Hvis regjeringen i USA følger oppfordringen fra The New York Times og sier at de ønsker å oppheve forbudet (et internasjonalt forbud) – så vil det være veldig interessant fordi regjeringen/kongressen kan ikke (som land) både tillate produksjon og salg til rekreasjonell bruk og i FN stemme ja til å beholde et internasjonalt rammeverk som forbyr det.
Fra UNODCs rapport 2014: «Med tanke på størrelsene, utgjør Uruguay og delstatene Colorado og Washington en svært liten del av det totale cannabismarkedet. Eksperter anslår kartellenes (Latin-Amerika) tap til nesten 3 milliarder dollar etter initiativene i Colorado og Washington.»
Selv om illegalt salg fra Latin-Amerika til Colorado og Washington går ned etter at de har legalisert så kan det bidra til mer vold i Mexico fordi det skaper konkurranse om hvem som skal fortsette å levere til de andre delstatene som ikke har legalisert, altså rivalisering mellom de som produserer/frakter/selger.
Fra The Organisation of American States (OAS)s rapport 2013: «Krigen og volden i Latin-Amerika berører ikke bare innbyggerne, men samfunnet som helhet, og skaper korrupsjon som undergraver sivile og statlige institusjoner og påvirker demokratiske styresett. [..] Den kriminelle aktiviteten som er knyttet til produksjon, men spesielt til smugling til sluttbrukerland og markeder, er overveldende større og mer skremmende enn det som er assosiert med (lovlig) salg og forbruk.»
Selv om alle delstatene i USA skulle legalisere innenfor sine grunnlover så er det fortsatt et stort marked igjen å konkurrere om. Mafia og karteller fra Latin-Amerika produserer, transporterer og selger også til andre land enn USA. All cannabis blir dessuten ikke produsert og transportert fra Latin-Amerika. Den organiserte kriminaliteten er grenseoverskridende. Inntektene går inn i en global illegal økonomi, og blir hvitvasket.
Legaliseringen i USAs delstater gjør at det blir mindre illegal økonomi fra disse (og det er selvsagt bra at de som bor der ikke blir kriminalisert og havner i fengsel), men det at enkelte/alle delstater i USA og enkelte land forsøker å løse sine egne problemer er ikke en god global løsning. De internasjonale konvensjonene, det globale rammeverket, må endres.
Legalisering med resept
Når Jørgen G. Bramness snakker om «sniklegalisering» i USA, så gjelder det de delstatene som har legalisert cannabis for medisinsk bruk. I de fleste delstater, som opp igjennom årene har innført den ordningen gjennom folkeavstemninger, kalles ID-kortene som utstedes for «don’t put me in jail card». Den medisinske ordningen har vært den eneste måten å omgå FN-konvensjonene på, fordi konvensjonene (foreløbig) ikke tillater produksjon, eksport, import og salg til rekreasjonell bruk.
Det er ikke en god løsning at det skal være sykdommer og lidelser som gir rett til å kjøpe cannabis lovlig. Det er feil at folk skal måtte jakte på en diagnose og sykeliggjøre seg for å slippe å være lovbrytere. Friske mennesker har ikke godt av å tenke på seg selv som syke. Det gir også feilregistreringer i helsestatistikken. Blir ordningen for streng vil dessuten dagens illegale marked opprettholdes. Derfor bør cannabis selges uten resept, lignende vinmonopolordningen. Med kvalitetssikring og varedeklarasjon vil forbrukerne vite hva de kjøper.
Bramnes sier at «cannabis på resept vil gi mer bruk». En ordning som gjør at alle forbrukere skal kjøpe cannabis som medisin vil med stor sannsynlighet føre til at de «syke» bruker mer cannabis (daglig/flere ganger om dagen) enn om det blir kjøpt og brukt som rusmiddel (av og til). De som mener at de har medisinsk utbytte av å bruke cannabis vil kunne kjøpe varen fra et utsalgssted ment for rekreasjonell bruk.
Willy Pedersen og Sveinung Sandberg sier i boka «Cannabiskultur» at bruk av cannabis i økt grad er blitt begrunnet medisinsk i Norge. Det skyldes blant annet at det for mange føles lettere å stå frem som medisinsk bruker (syk) enn som rekreasjonell bruker (lovbryter).
Det skyldes også at organisasjoner som ønsker cannabis legalisert bruker argumenter om at cannabis har medisinske egenskaper i de mange debattene om «hvor farlig er cannabis?» istedenfor å argumentere for at det illegale markedet er farligere enn bruken i seg selv. Det kan skyldes at de er redd for at skylden skal legges på forbrukerne – men myndighetene har et større ansvar enn forbrukerne i denne saken – de skal hindre illegale markeder som vokser seg store og kraftige og som truer både myndighetene og borgernes helse og sikkerhet. Forbrukerne har bare det illegale markedet å kjøpe fra, alternativet er å dyrke selv, men da risikerer man å bli hardere straffet enn om man forsøker å unngå å støtte organisert kriminelle nettverk.
I Nederland får man kjøpt hasj og marihuana i coffeeshoper, og marihuana på apotek med resept. Da helsedepartementet i Nederland la til rette for apotekordningen var det fordi de trodde at mange brukte cannabis som medisin, men det viste seg at det er et stort gap mellom det å spørre forbrukerne om de bruker cannabis til rekreasjonell bruk eller som medisin, og hva de faktisk gjør. Apotekordningen ble ikke den suksessen som myndighetene hadde sett for seg, de aller fleste fortsatte å kjøpe cannabis fra coffeeshopene.
Mange av de som ønsker å opprettholde dagens forbudspolitikk mener at det å bruke cannabis er det samme som å være syk og behandlingstrengende (til rusfrihet), og hvis cannabis blir lovliggjort skal alle forbrukere tvinges inn i et diagnosesystem. NNPF, en interesseorganisasjon i politiet som arbeider for at forbudet skal bestå, ønsker også at de fleste fortsatt skal være lovbrytere. I likhet med organisert kriminelle nettverk, som i dag tjener store penger på salget, vil de beholde det illegale markedet.
Stig Aspelin har rett i at dagens politikk «overlater hele geskjeften til noe illegalt», men løsningen er feil når han foreslår at hasj og marihuana kan «gis av leger og under kontrollerte betingelser». Det at en liten gruppe får kjøpt cannabis lovlig vil ikke gjøre noe med det illegale markedet, det vil da bestå. At man har tillatt salg av en ikke-rusgivende spray på apotek, som inneholder cannabis, er heller ikke det som skal til for å erstatte dagens illegale marked.
Legalisering for rekreasjonell bruk»
Uruguay er foreløbig det eneste land i verden som har vedtatt å legalisere også for rekreasjonell bruk. Myndighetene, som skal stå for både produksjon og salg, har vedtatt å åpne lovlige utsalgssteder. De er foreløbig ikke blitt åpnet, men bruk og besittelse (med mengdebegrensning) er lovlig.
Da Willy Pedersen ble avbrutt av programleder, fikk han ikke sagt at de to delstatene i USA har legalisert til rekreasjonell bruk, så da han snakket videre om å «gå inn på den modellen» kan mange ha fått inntrykk av at det var snakk om en medisinsk ordning, og at det i Colorado og Washington er «forholdsvis enkelt» å kjøpe cannabis til medisinsk bruk. I de to delstatene blir cannabis solgt i utsalgssteder med aldersgrense 21 år. Kundene kan, innenfor delstatenes lover, lovlig kjøpe hasj og marihuana hvis de er gamle nok (aldersgrensen burde vært satt lavere, til 18 år).
Pedersen sier: «Jeg mener at det i Norge i dag ikke er aktuelt at man ser for seg legalisering av cannabis i nær fremtid.» Han har tidligere sagt at: «Vi bør følge nøye med på hva som skjer i USA. Et hovedpoeng for dem er å ta knekken på den store, illegale økonomien. Om 5–10 år vil vi se om de klarer det, uten at forbruket øker. Da bør vi uten fordommer vurdere om vi skal følge etter.»
Det er bedre at staten har kontroll, selv om det skulle bli flere forbrukere av cannabis som blir solgt lovlig – fordi det er mer samfunsnyttig, både nasjonalt og globalt, enn at det er mafia og organisert kriminelle nettverk som har kontroll over markedet.
Vi kan også hente erfaringer fra andre land. Nederland har over 40 års erfaring med «lovlige» utsalgssteder, men ordningene i Colorado og Washington er bedre enn den i Nederland hvor de har «bakdørsproblematikken» med at varene først er «lovlige» når de har kommet inn i butikken.
Nederland er, som Norge og andre land, underlagt de internasjonale FN-konvensjonene, og staten er derfor ikke involvert i produksjon eller import, de har fortsatt problemer med det illegale markedet som skaper problemer også for andre land i verden – men de har innført restriksjoner for salg, bla. antall utsalgssteder, beliggenhet, aldersgrense, mengdebegrensning, styrkegrad på varen mm. Endring av FN-konvensjonene vil kunne gjøre hele produksjons- og salgskjeden lovlig.
Vi trenger ikke vente i mange år for å se an utviklingen i USA for at det skal fattes et vedtak om at det illegale markedet skal erstattes av et lovlig (men det vil ta tid å utrede planer) – og vi kan ikke bare avvente hva som skjer i FN – det må tas til orde for at konvensjonene må endres.
Det er mulig å ta en beslutning om dette ut i fra opplysninger vi allerede har om at kontrollkostnadene er langt større enn brukskostnadene. Flere og flere land vil komme til å lovliggjøre og regulere cannabis for å erstatte det illegale markedet, det vil øke presset på Europa, og Norge hvis vi blir stående igjen som et land med et illegalt marked hvor organisert kriminalitet har kontrollen.
Avkriminalisering
Pedersen sier: «Det vi ser er at avkriminalisering, at vi slutter å straffeforfølge brukerne er noe de gjør i veldig mange europeiske land.»
Selv om et land avkriminaliserer bruk og besittelse med mengdebegrensning betyr det ikke nødvendigvis at straffetrussel er fjernet. Det er dessuten anledning til å reagere med alternative reaksjoner for inntil lovbestemt mengde. Alternative reaksjoner kan i prinsippet være hva som helst, også ingen reaksjon. En lovendring som innfører avkriminalisering med alternative reaksjoner kan i praksis gi mer straff.
Nedjustering av straffenivået
Bramness sier: «Vi kan se på straffenivået, men en legalisering av cannabis er lenger frem [i tid] enn vi ser i andre land.»
Et eksempel på hvor man kan se på nedjustering av straffenivå er de som blir fratatt retten til å kjøre bil. Førerkort blir inndratt på grunn av «manglende edruelighet», selv om føreren ikke har vært påvirket under kjøring. «Slapp straff, men mister lappen«. Her ser vi at alternative reaksjoner gir veldig streng straff.
For det første, man slipper ikke straff når man fratas retten til å kjøre bil. Det å bruke cannabis er et mindre alvorlig lovbrudd – det å bli fratatt førerkortet uten å ha kjørt i påvirket tilstand er en veldig alvorlig reaksjon.
For det andre, bruken av NPS (nye psykoaktive stoffer) er økende. Det er de som må avlevere urin/spyttester i forbindelse med at de er tatt for bruk av cannabis, eller er redd for å bli tatt på slike tester, som oftest endrer rusvanene fra cannabis til NPS. De fleste er ungdommer.
Rammeverket må endres
Anmeldte narkotikalovbrudd fortsetter å øke, fra 4 % i 1993 til 9 % i 2003 og 17 % i 2012 (av total kriminalitet i Norge) uten at det blir stilt spørsmål ved hvor prosentandelen skal stoppe eller om den ikke har noen grense. Kripos 2013: «Antallet narkotikasaker har økt med 10,7 % fra 2012 til 2013 og har aldri vært høyere. Siden midt på 2000-tallet har antallet saker økt med over 50 %.»
Det er foreslått å bygge flere fengsler, eller å leie plasser i Nederland – men det reduserer ikke det globale illegale markedet/økonomien. Når en person blir arrestert så blir virksomheten bare overtatt av andre. Problemet vil ikke bli løst ved at at fengselsindustrien blir utvidet. Vi trenger ikke flere fengsler, spesielt ikke med begrunnelsen om at det vil skape flere arbeidsplasser. Problemene løses heller ikke med av-/nedkriminalisering – vi trenger en ny narkotikapolitikk. Cannabis må lovliggjøres og reguleres for rekreasjonell bruk.