Klage til Regjeringen om redusert ytringsfrihet

Grunnlovens § 100 sier at en sentral forutsetning for reelt demokrati er eksistensen av en «åpen og opplyst offentlig samtale». Helseminister Bent Høie har oppfordret til en åpen og ærlig debatt, men det hjelper lite når folk ikke tør å delta. Frykt for stigmatisering og frykt for straffetrussel gjør at mange ikke tør å bruke ytringsretten og delta i den politiske debatten.

Lovgivningen fører til redusert ytringsfrihet. Det er et demokratisk problem.

LUHM sendte en klage om dette til Regjeringen ved helseministeren, den 31. mai 2015.

Klage til Regjeringen om redusert ytringsfrihet og manglende debatt

Jeg har på vegne av Folkeaksjonen LUHM gjennom avisinnlegg, høringsinnspill og andre henvendelser over flere år meldt i fra, til den forrige og sittende Regjering og andre instanser, om at det er mange som ønsker å delta i debatten om lovliggjøring og regulering av cannabis, men at de ikke våger å bruke ytringsretten når det gjelder dette temaet.

Frykt for stigmatisering og straff
Det gjelder politikere, journalister, andre i maktposisjoner, og helt vanlige borgere. Det skyldes frykt for stigmatisering, som kan gi problemer i forhold til arbeid, familie og annet, uavhengig av om de er forbrukere eller ikke.

Jeg får stadig tilbakemeldinger om at folk ikke tør å støtte folkeaksjonen fordi de frykter konsekvenser. Denne oppsummerer det fortsatt godt: «Frykt for stigmatisering er nok en sentral grunn til at jeg ofte velger å ikke ytre mine meninger, til tross for at de gjerne er både rasjonelle og gode.»

Et mindre alvorlig lovbrudd kan resultere i at man mister førerkort for bil og/eller omsorgsretten for egne barn. Mange forbrukere frasier seg ytringsretten fordi de frykter at om de sier at de er uenige med staten så kan de tiltrekke seg oppmerksomhet og bli straffet. Mange deltar ikke fordi de ikke ønsker å bli mistenkt for å gjøre noe de ikke gjør. Mange deltar ikke i debatt fordi de ikke ønsker å få besøk av politiet på grunn av deres politiske meninger. Dette er demokratiske problemer.

Flere hundre personer har den siste tiden fått inndratt sine førerkort fordi de er forbrukere av cannabis. Bergens Tidende har klaget det inn for Sivilombudsmannen, som skal granske sakene. Det å bruke cannabis er mindre alvorlig kriminalitet – det å bli fratatt førerkortet uten å ha kjørt i påvirket tilstand er en veldig alvorlig reaksjon. LUHM støtter klagen, og jeg ønsker å bidra med flere opplysninger som viser hvordan frykt for trussel om straff fører til redusert ytringsfrihet.

Politidirektoratet har sagt at: «Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis.»

På Politiets nettsider står det om prosjekt «Forebygging gjennom forvaltning» at «systemet legger opp til å jobbe med politiets kultur for å melde fra om bekymring for personer som ikke lenger fyller vilkårene for å inneha førerkort». I en avisartikkel om dette står det: «Dersom politiet får kunnskap om en person som ikke er skikket feks til å kjøre bil, kan en enkel e-post i form av en bekymringsmelding føre til at tillatelsen blir trukket tilbake.»

LUHM har fått henvendelser hvor det blir spurt om det er slik at Politiet følger med på hva som blir skrevet i kommentarfelt til avisartikler. Det er uvisst om folk blir registrert på grunn av sine ytringer og deltakelse i diskusjon om lovliggjøring og regulering av cannabis, men uansett viser det at folk ikke deltar i den politiske debatten fordi de frykter stigmatisering og straff.

Et annet eksempel er fra en åpen debatt arrangert av Fjell kommune, hvor Politiet deltok i den politiske debatten sammen med politikere. Spørsmål fra debattleder om legalisering av cannabis provoserte panelet. Dette spørsmålet er oppe til diskusjon i FN og burde ikke ha provosert til annet enn en saklig debatt.

Det er politikerne som skal lage, endre eller fjerne lover, Politiets oppgave er å håndheve dem. Når Politiet deltar i den offentlige debatten, på lik linje med politikere, så blir det ikke en åpen og opplyst samtale. De færreste tør å være uenige med Politiet, og si hva de egentlig mener. Maktfordelingen blir for skjev.

Politikultur og politisk ansvar
Om det åpne gatesalget av cannabis i Oslo sto det i en avis at «Det har til tider vært kø av kunder ved «utsalgsstedene». Kjøperne har kommet gående, syklende eller kjørende i egen bil eller drosje. De er både menn og kvinner, fra tidlig i tenåra til godt oppe i pensjonistalder.»

Stasjonssjef ved Grønland politistasjon, Kåre Stølen, har flere ganger sagt at «Politiet truer foreldre som kjøper cannabis med barnevernet. De risikerer å miste omsorgsretten dersom de har barn». Det blir sendt bekymringsmelding til barnevernet når foreldre kjøper cannabis. «Så får de vurdere om folk som har så lemfeldig omgang med rusmidler, er skikket til å ha omsorg for barn.» Det å kjøpe cannabis er mindre alvorlig kriminalitet – det å miste omsorgsretten for egne barn er en veldig alvorlig reaksjon.

En ting er kulturen i Politiet, men det er lovverket som ligger til grunn for hva som er lovbrudd, og det er politikerne som bestemmer hvordan lovene skal være. Politiet håndhever de lovene som politikerne har bestemt at vi skal ha. Det er et demokratisk problem at politikere som ønsker å endre lovverket ikke tør å si det.

Hvordan få en åpen og ærlig debatt
Grunnlovens § 100 sier at en sentral forutsetning for reelt demokrati er eksistensen av en «åpen og opplyst offentlig samtale». Det blir oppfordret til en åpen og ærlig debatt i forkant av UNGASS til neste år, men det hjelper lite når folk ikke tør å delta på grunn av lovgivningen. At norske journalister ikke formidler hva som er tatt opp til debatt i FN, og informerer om hva som blir diskutert på internasjonalt nivå, og hvorfor – er et demokratisk problem.

FN-konvensjonene er ikke til hinder for lovliggjøring av privat bruk og besittelse. Ved å fjerne straffetrusselen vil flere kunne delta i debatten om lovliggjøring og regulering av cannabismarkedet, globalt og nasjonalt.

Helseministeren svarte LUHM den 27. oktober 2014, angående Norges arbeid frem mot UNGASS:
«Mine kollegaer og jeg er ikke ukjent med diskusjonene rundt ulike kostnader som kan følge av kriminalisering, og at enkelte mener at naturlig konsekvens av disse kostnadene er legalisering av besittelse og bruk. Mitt syn er imidlertid et annet, jeg mener at vi med all sannsynlighet vil tape mer enn vi vil vinne ved en slik linje.»

Forbudet hindrer i liten grad forbruk, men stigmatisering og straffetrussel hindrer folk fra å delta i den politiske debatten fordi de frykter konsekvenser. Det at så mange ikke tør å bruke ytringsretten og si at de er uenige med staten – det er et stort problem, når man bor i et demokratisk land. Med tanke på hvor viktig ytringsfriheten er i den demokratiske modellen så er det å håpe at denne kostnaden tas med i regnestykket, når det skal veies for eller imot.

LUHM krever at det skal nedsettes et offentlig utvalg som lager en kost-nytteanalyse for å evaluere effektene av forbuds- og kontrollregimet, hvor det internasjonale aspektet inkluderes og vektlegges, og hvor kost/nytte veies opp mot lovliggjøring og regulering som alternativ. Det er behov for en evaluering slik at vi får en offentlig rapport å diskutere ut i fra.

Se også:
Partienes cannabispolitikk
Cannabis, demokrati og ytringsfrihet