Gå til innhold

Cannabis, demokrati og ytringsfrihet

2015 26 mai
av LUHM

Folkeaksjonen LUHM har ved flere anledninger meldt i fra til Regjeringen og andre instanser om at det er mange som ønsker å delta i debatten om lovliggjøring og regulering av cannabismarkedet, globalt og nasjonalt, men at de ikke våger å bruke ytringsretten når det gjelder dette temaet.

Det er et demokratisk problem.
 

Ytringsfrihet

Vi har ytringsfrihet, fordi vi er avhengig av at vi hører de tingene vi egentlig ikke har lyst til å høre, for at den demokratiske modellen skal fungere. Ytringsretten er nødvendig for at motargumentene skal kunne komme til orde, for uten at vi kjenner motargumentene kan vi ikke vite om vi har rett.

Vi har ytringsrett fordi vi skal tørre å si til staten hva vi mener om staten, uten å bli straffet av staten.

En sentral forutsetning for reelt demokrati er eksistensen av en «åpen og opplyst offentlig samtale» som det heter i siste ledd i Grunnlovens § 100.

Fra Regjeringens nettsider:
«Gjennom en åpen og opplyst samfunnsdebatt, med fri utveksling av argumenter, får borgerne mulighet til å gjøre seg opp en mening om viktige samfunnsspørsmål og grunnlag for treffe politiske valg.

Dette fremmes ved at de politiske partiene er aktive i samfunnsdebatten, gjennom organisasjoner og deltakelse i det sivile samfunn, frie og uavhengige medier, åpenhet og innsyn i offentlige beslutningsprosesser, og formell og reell ytringsfrihet for borgerne.»
 

Uten at vi kjenner motargumentene kan vi ikke vite om vi har rett.

Pressens rolle i demokratiet

Hvert år bevilges det 2 milliarder kroner i pressestøtte. Ordningen med pressestøtte er ment for å sikre det demokratiske systemet, på den måten at media skal være en kontrollinstans i forhold til myndighetene. Leserne skal ha tilgang til ulike synspunkt og meninger i avislandskapet for å kunne danne seg sine egne meninger.
 

En slik meningsutveksling skal tjene den bedre innsikt og den bedre beslutning.

Bedre innsikt gir bedre beslutninger

Fra Ytringsfrihetskommisjonens utredning, avgitt til Justis- og politidepartementet 22. september 1999:
«Ytringsfrihet begrunnes normalt ved henvisning til tre prinsipper som korresponderer med de tre karakteristiske trekk ved opplysningstiden som er nevnt. Det er sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet, individets frie meningsdannelse og demokratiprinsippet.

Sannhetsprinsippet eller forestillingen om den feilbarlige fornuft. Dette prinsipp har sitt utgangspunkt i gjennombruddet for den vitenskapelige tenkemåte med dens postulat om at sannhet må nås gjennom en prosess som er verdslig, kulturuavhengig og dialektisk.

Det siste innebærer at sannheten nås gjennom meningsutveksling der fremsatte påstander kan korrigeres i konfrontasjon med andre meninger.

Vi mennesker er feilbarlige, men ved å undersøke sakene og ved å høre på hverandre kan vi lære mer og se tingene på andre måter, slik at vi får bedre funderte oppfatninger.

Ved å høre på motargumenter kan vi minske innflytelsen av slike begrensninger, av irrasjonalitet og maktspill, og derved nå bedre innsikt.

Ytringsfrihet er nødvendig for at motargumentene skal kunne komme til orde, for uten at vi kjenner motargumentene kan vi ikke vite om vi har rett. En slik meningsutveksling skal tjene den bedre innsikt og den bedre beslutning.»
 

Norge skal være et åpent samfunn der den enkelte har frihet til å ytre seg og holde seg informert.

Åpent og opplyst samfunn

Olav Torvund, UiO, om Ytringsfrihetskommisjonen:
«Kommisjonens hovedsynspunkt er at Norge skal være et åpent samfunn der den enkelte har frihet til å ytre seg og holde seg informert. En opplyst, aktiv og kritisk offentlighet er demokratiets grunnvoll.»

Om «hvorfor ytringsfrihet«:
«Et demokrati er blant annet basert på prosedyrer for valg av representanter og for avgjørelser ved flertallsvoteringer. Men forut for dette må det finne sted en meningsutveksling mellom myndige mennesker. Dette kommunikative eller deliberative aspekt ved demokratiet er minst like viktig som de demokratiske beslutningsprosedyrer som voteringene. En slik meningsutveksling skal tjene den bedre innsikt og den bedre beslutning.

Demokratiet er, som Helge Høibraaten har sagt, «en strøm av kommunikasjon som forandrer viljer, som river og sliter i dem med nye synspunkter og argumenter, som baner seg vei, ofte nok i uventede retninger». Det er et grunnleggende prinsipp ved det demokratiske samfunn at den politiske meningsutveksling skal foregå i det offentlige.»
 

Ytringsretten er ingenting verdt om vi ikke bruker den.

Demokratisk problem

En sentral forutsetning for reelt demokrati er eksistensen av en åpen og opplyst offentlig samtale.
Vi mennesker er feilbarlige, men ved å undersøke sakene og ved å høre på hverandre kan vi lære mer og se tingene på andre måter, slik at vi får bedre funderte oppfatninger. En slik meningsutveksling skal tjene den bedre innsikt og den bedre beslutning.

Det er mange som ikke tør å delta i debatten om lovliggjøring og regulering av cannabismarkedet, globalt og nasjonalt. Det er et demokratisk problem.

Ytringsretten er ingenting verdt om vi ikke bruker den.

 

Se også:
Skremmes til taushet
Klage til Regjeringen om redusert ytringsfrihet

  1. juni 9, 2017

    Veldig interessant fra prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge, men trist lesning.

    Da jeg hørte om ytringsfrihetsprosjektet i 2013 sendte jeg dem innspill fra LUHM om at forbudspolitikken for cannabis gjør at folk ikke tør å bruke ytringsretten. Forbudspolitikken er et hinder for deltakelse i den politiske debatten, og det svekker demokratiet. Det er viktig at politikerne forstår at vi har et demokratisk problem når hundre tusener ikke tør å delta og si hva de mener.

    Status for ytringsfriheten i Norge, skriver bla. nå i 2017:
    «En fungerende offentlighet er sannhetssøkende, bygger på utveksling av rasjonelle argumenter og er åpen for kritisk meningsbrytning. Men fungerer offentligheten slik i praksis, eller bidrar trusler, stigmatisering og selvsensur til en fattigere felles offentlighet, der bestemte grupper og synspunkter forsvinner?

    Etter over fire års empirisk arbeid i prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge er vår konklusjon at den norske offentligheten ikke lever opp til slike idealer. Utstøting og selvsensur er to sentrale mekanismer som regulerer hvem som deltar og hva som ytres i norsk offentlighet.»

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Utstoting-og-selvsensur-truer-ytringsfriheten-i-Norge–Forskere-ved-Institutt-for-samfunnsforskning-622679b.html

    Selv om de ikke nevner akkurat det jeg sendte innspill om, så gjelder det selvsagt også det.

    Jeg har ved flere anledninger sagt det samme direkte til myndighetene blant annet gjennom høringsinnspill. Så de kjenner godt til problematikken. Forhåpentligvis vil de snart gjøre noe med det.

    https://www.facebook.com/anita.nyholt/posts/10154474448172461

  2. juni 4, 2015

    LUHM mottar stadig slike meldinger som denne fra i dag:

    «Det jeg vil med denne meldingen er bare å vise støtte selv om jeg ikke kan vise det offentlig i sosiale medier pga. frykt for fremtidige arbeidsgivere, samfunnet, hjerte til bestemor osv (ja, du skjønner sikkert hvorfor). Følger aktivt med på samfunnsdebatt og LUHM. Stå på!»

  3. mai 31, 2015

    Nils Christie har gått bort. Det er virkelig trist.

    Han var professor i kriminologi, og medarrangør til mange interessante møter med Tverrfaglig arbeidsgruppe om narkotikaspørsmål.

    I 2011 sa han at debatten er tabubelagt: https://youtu.be/xw7CXORIrwk

    På et seminar, arrangert av Tverrfaglig arbeidsgruppe om narkotikaspørsmål i 2011, tok han opp organisert kriminalitet som et internasjonalt problem; ”hvor bensinen, det som driver det, er narkotikaen.”

    Han sa at “det som tas opp til diskusjon her, har relevans til det som skjer i det internasjonale maktperspektiv om disse forholdene. Vårt reguleringssystem bidrar til krigen i Mexico.”

    “Vi må kunne be om å få en vurdering av omkostningene, ved på den ene siden forsøkene på kontroll, og på den annen side at vi har drevet så mye av den svarte økonomien, så mye av pengene under jorden, så det har blitt et helt ustyrlig system.” https://youtu.be/_JFdyvT4W3M

  4. mai 26, 2015

    Arild Grande (AP) skrev den 4. mai 2015:
    «Pressefrihetens Dag ble markert med seminar på Stortinget i dag. Vi inviterte en rekke toneangivende personer og organisasjoner til å gi innspill til hvilke utfordringer som kan legge press på ytringsfrihet og pressefrihet i Norge.

    Den 26. mai skal vi ha debatt i Stortingssalen. Viktig at Stortinget viser ansvar for å fortsatt sikre grunnlaget for at vi kan ha et åpent og demokratisk samfunn: ytringsfriheten og pressefriheten.» https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10155498119160114&set=a.10150294966400114.554395.830340113

    Jeg benyttet anledningen til å melde inn et demokratisk problem:

    Det er ikke mange i Norge som deltar i debatt om det internasjonale rammeverket som FN-konvensjonene er, og det som statssekretæren har stilt spørsmål ved. Avholdsbevegelsen er med, men flere burde ha ment og sagt noe – spesielt politikere.

    Folkeaksjonen LUHM har tidligere meldt i fra til myndighetene om at det er mange som ønsker å delta i debatten, men at de ikke våger å bruke ytringsretten når det gjelder dette temaet.

    Jeg la inn en ny kommentar i dag:

    Det er fortsatt ingen medier som tar opp kostnadene knyttet til dagens narkotikakontrollregime sett i et globalt aspekt – det er et demokratisk problem. Jeg håper det ble nevnt i debatten i Stortingssalen i dag?

    Kofi Annan, FNs tidligere generalsekretær og medlem av Global Commission on Drugs (GCDP) og West Africa Commission on Drugs (WACD), Margaret Chan, generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO), Ruth Dreifuss, tidligere president i Sveits og helseministrene i Colombia, Mexico, Norge, Sveits og Uruguay, oppfordret den 19. mai 2015 til en åpen og ærlig debatt i forkant av FNs generalforsamlings spesialsesjon om narkotika (UNGASS) som skal avholdes i april 2016 i New York.

    Et godt utgangspunkt er spørsmålet statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg tok opp til diskusjon i fjor: «Aksepterer vi kostnadene knyttet til dagens narkotikakontrollregime, eller bør vi velge en ny strategi? – er det en suksess eller en svikt?» https://www.facebook.com/luhm.no/posts/883337365072340

  5. mai 26, 2015

    En dansk journalist skriver i kronikken «Jeg elsker at ryge en fed»:
    «En journalistisk forpligtelse at hjælpe med at belyse et vigtigt emne [..] Op mod 80 procent af den hash, der ryges i Danmark, kommer fra Marokko via Spanien [..] Nultolerancen gør det problematisk for folk at stille sig frem som fortalere for cannabis».

    Konsekvenser av et illegalt marked kunne ha blitt skrevet om uten å trekke inn eget forbruk. Det han innrømmer gjelder opp igjennom årene veldig mange mennesker i alle samfunnslag, men jeg tror ikke at han har gjort det enklere for andre danske journalister som kunne tenke seg å delta i debatten. Det har ikke ført til noen diskusjon om at danske politikere i FN bør ta til orde for å endre FN-konvensjonene, slik at de land som ønsker det lovlig kan produsere, eksportere, importere og selge cannabis.

    Jan Arild Snoen har skrevet om saken hos Minerva, hvor tittelen er: «Hasjrøykende journalist står frem», og hvor ingressen er: «For den som luktet en norsk «skandale»: Journalisten det er snakk om er danske Svante Karlshøj Ipsen, som torsdag skrev en lang artikkel om sitt hasjrøyking.» http://www.minervanett.no/hasjroykende-journalist-star-frem

    Diskusjonen om valg av strategi må også ses i sammenheng med at et styremedlem i FHN nylig oppfordret til at flest mulig burde stå frem og snakke om eget forbruk av illegale rusmidler (https://twitter.com/hashtag/snakkomrus). Så og si ingen har fulgt oppfordringen om å stå frem. Forbudet mot cannabis har mange likhetstrekk fra forbudstiden mot alkohol, og en twitterside som «Snakk om rus» ville neppe ha ført til at politikerne opphevet forbudet. Ikke bidrar det til mindre stigmatisering heller. Mer fokus på at de som deltar i debatten skal oppgi sitt personlige rusmiddelforbruk hindrer mange fra å ønske å delta i debatten.

    Hvis man følger oppfordringen, og man innrømmer selv bare bruk av og til så risikerer man straff. Det kan være alt fra bot, tvungen behandling, miste sertifikat, miste omsorgsretten for barn, eller andre problemer som i forhold til NAV, å beholde/få jobb osv. Poenget er ikke å få folk til å «stå frem» med sitt kriminelle rusmiddelbruk, men å få folk og samfunn til å delta i debatten.

    Jeg får ofte henvendelser fra folk som sier at de ønsker at de kunne delta i debatten om lovliggjøring og regulering av cannabismarkedet, men at de ikke tør på grunn av stigmatisering. Mange våger ikke engang å like LUHMs side – som er en politisk aksjon – det forteller hvor sterk stigmatiseringen er. At det er mange i Norge som i 2014 ikke tør å bruke ytringsretten og delta i debatten om lovliggjøring og regulering for å erstatte det illegale cannabismarkedet med et lovlig, er et stort demokratisk problem.

    Avisredaksjonen i The New York Times synes også at cannabis og det illegale markedet er et viktig tema, men de har valgt en annen strategi enn den danske journalisten: de har oppfordret sine politikere til å lovliggjøre og regulere cannabismarkedet og viser til skader for samfunnet.

    Når politikerne følger den oppfordringen og tar debatten på de premissene så vil diskusjonen ta utgangspunkt i skadene ved dagens politikk – og den politiske debatten blir å finne en løsning, en politikk, som kan hindre skadene. Det er en viktig debatt midt i prosessen med endring av FN-konvensjonene.

    https://www.facebook.com/luhm.no/posts/735678356504909
    https://www.facebook.com/luhm.no/posts/716610868411658

  6. mai 26, 2015

    41 av Bystyret i Bergens 67 representanter har besvart BAs anonyme undersøkelse om hasj og marihuana. I svarene kommer det frem at 14,6 prosent av de svarende bystyrerepresentantene har brukt hasj eller marihuana. Fem prosent har gjort dette som folkevalgt. http://mobil.ba.no/nyheter/article7240219.ece

    Veldig interessant at de har foretatt en undersøkelse. Vi kan regne med at det blant de som har svart “ja” ikke finnes noen som har løyet om bruk, mens det blant de som har svart “nei” kan det være det. 26 (39%) har ikke besvart, så deres bruk vet vi ikke noe om.

    Det er det samme som skjer ved andre undersøkelser av denne typen, at man ikke helt vet hvor mye man kan stole på tallene, fordi fare for straff gjør at folk ikke tør å være ærlige. Overskriften kunne derfor godt ha sagt “minst 1 av 7″.

    http://www.facebook.com/luhm.no/posts/10152314432015011
    http://anitanyholt.no/samfunn/darlig-journalistikk-og-talltull-i-cannabisdebatten

Legg igjen et svar

Merk: Du kan bruke vanlig XHTML i kommentarene dine. Epostadressen din vil aldri bli publisert.

Abbonér på denne kommentarstrømmen via RSS