Gå til innhold

Rammeverket for lovgivningen må endres

2013 18 februar
av LUHM

Diskusjoner om løsninger innenfor forbudsrammeverket har vi hatt i snart 50 år, det er på tide å tenke nytt og diskutere endring av de internasjonale FN-konvensjonene for narkotika.

Ved å avkriminalisere og fjerne straffetrussel for privat bruk og besittelse av cannabis og nedsette et utvalg som lager en utredning for lovlig regulert produksjon, frakt og salg av cannabis, for å få bukt med den grenseoverskridende organiserte kriminaliteten forbundet med det illegale markedet – sender vi et signal til FN om at vi tar borgernes helse og sikkerhet på alvor, og at vi ønsker å støtte Latin-Amerikas ønske om å endre de internasjonale FN-konvensjonene.
 

Tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) sa i forbindelse med utformingen av den nye narkotikapolitikken (Rusmeldingen) at «nå må vi ikke legge oss i skyttergravene, men heller diskutere løsninger innenfor det rammeverket vi har».

«Det er mye verre for meg å gå i Stortinget og foreslå forebyggende tiltak enn skjenking eller fyrverkeri, eller hva det måtte være, da reagerer alle. Da er det alles frihet. Men det å gå i Stortinget og si at nå dobler vi strafferammene for narkotika, det er det ingen som tør å si noe imot.»
 

 

Internasjonalt rammeverk

Skissen over viser utviklingen i internasjonal og nasjonal narkotikapolitikk.
Samtidig med prosessen i Norge med å utarbeide en «helhetlig» ny narkotikapolitikk (Rusmeldingen) så skjer det interessante ting i FN. Regjeringene i Colombia, Guatemala og Mexico tok 26. september 2012 det internasjonale kontrollregimet opp til debatt på FNs 67. generalforsamling. De har bedt om en reforhandling av FN-konvensjonene, og ber om internasjonal støtte.

Latin-Amerika krever endring av FN-konvensjonene for å erstatte dagens illegale narkotikamarked med et lovlig marked, for å hindre vold og drap som følge av den illegale narkotikatrafikken. For hvert år som forbudspolitikken videreføres så vokser grenseoverskridende mafiavirksomhet og organisert kriminelle nettverk seg rikere og mektigere.

Den internasjonale kontrollen med narkotika reguleres gjennom tre FN-konvensjoner som Norge har ratifisert og er folkerettslig bundet av. I 2016 skal FN ta stilling til om konvensjonene skal endres (UNGASS 2016).

Det er liten interesse i Norge for å diskutere det globale rammeverket, selv om forbruk i Norge bidrar til problemer andre steder i verden. Selv om det ikke hadde vært noe forbruk i Norge bør vi, med vår erfaring med fredsskapende arbeid, stille oss ikke bare solidariske med de land som krever endring, men i førersetet for å endre FNs politikk slik at den åpner for nasjoner til lovlig å kunne regulere sine markeder, for å erstatte det illegale markedet.

Politikk basert på solidaritet

22. juni 2012, Meld. St. 30 (2011–2012):
«Regjeringen ser det ikke tilstrekkelig godtgjort at avkriminalisering og/eller legalisering vil redusere cannabisproblemene. For det første er Norge forpliktet av internasjonale konvensjoner. Ved å legalisere cannabis ville vi sette oss utenfor dette samarbeidet. Omkostningene ved det er for store.»

«Norsk rusmiddelpolitikk er i stor grad basert på solidaritet med de mest utsatte. Legalisering ville med stor sannsynlighet legge stein til byrden for denne gruppen.»

«Det er dessuten lite trolig at legalisering ville komme den økonomiske kriminaliteten til livs. Grupperinger som står bak den internasjonale narkotikahandelen, ville ha møtt legalisering med ukjente mottrekk (ballongeffekten). Ved eventuell legalisering måtte det dessuten settes i verk omfattende regulering, som for eksempel lisenser og aldersgrenser.»
 

 

Avkriminalisering hvor straffetrussel er fjernet kan vedtas uten at det bryter med det internasjonale rammeverket, men produksjon, frakt og salg av (rekreasjonell) cannabis er ikke tillatt.

Ved å avkriminalisere privat bruk og besittelse av cannabis og nedsette et utvalg som lager en utredning for lovlig regulert produksjon, frakt og salg for å få bukt med den organiserte kriminaliteten forbundet med det illegale markedet – sender vi et signal til FN om at vi tar borgernes helse og sikkerhet på alvor, og at vi ønsker å støtte Latin-Amerikas ønske om å endre de internasjonale FN-konvensjonene.

Alternative straffereaksjoner

En «norsk Portugal-modell» har blitt mye diskutert. En ordning, som er innenfor dagens rammeverk og som passer bedre for heroin (problematisk bruk) enn cannabis (mindre/ikke-problematisk bruk).

Regjeringen oppnevnte i 2010 en arbeidsgruppe som skulle se nærmere på alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd, herunder vurdere to forslag fra Stoltenbergutvalget. Arbeidsgruppen ble bedt om å tenke nytt og å spesielt se til Portugal som har avkriminalisert bruk av alle rusmidler. I sin rapport skriver de:

«De fleste høringsinstansene gikk mot forslaget (2005), og det fikk heller ikke Justisdepartementets eller Stortingets tilslutning [..] Dette ligger fast, og arbeidsgruppen vil således ikke vurdere hvorvidt det bør finne sted en avkriminalisering av mindre alvorlige narkotikalovbrudd. I dette ligger at en heller ikke vil komme inn på spørsmålet om legalisering.»

Forslag 3 og 4 fra Stoltenbergutvalgets rapport ble fulgt opp i rapporten Alternative reaksjoner.

Alternative straffereaksjoner blir vedtatt som en del av Rusmeldingen når den blir behandlet i Stortinget, 18. mars 2013.

Lagt til etter at helse- og omsorgskomiteens innstilling ble levert til Stortinget 19. februar 2013:
«Regjeringen ser det ikke tilstrekkelig godtgjort at avkriminalisering og/eller legalisering vil redusere cannabisproblemene, og vil opprettholde forbudet mot besittelse og bruk av cannabis.

Det framholdes at dette ikke er til hinder for å benytte alternative straffereaksjoner. Utgangspunktet er at cannabisavhengighet skal betraktes som et helseproblem og møtes med hjelp.»

«Hvis lovovertrederen ikke samtykker til alternative reaksjoner, eller gjentatte ganger bryter vilkårene i igangsatt avtale eller program, kan vedkommende ilegges alminnelige straffereaksjoner som i dag» (fra rapporten Alternative reaksjoner, 4. juli 2011).

Portugal-modellen

Portugal avkriminaliserte privat bruk og besittelse av alle rusmidler i 2001. Ordningen med avkriminalisering og nemder kom på bakgrunn av at de ville finne en løsning for å hjelpe de med problematisk bruk av heroin. Fordi avkriminaliseringen gjaldt alle rusmidler ble det også satt mengdebegrensning for cannabis, grenseverdiene er satt til 25 gram marihuana og 5 gram hasj. Blir du tatt med inntil lovbestemt mengde skal politiet gi en henvisning til en nemd hvor du må møte for en samtale i løpet av de neste 24 timene, og hvor nemden avgjør om du har problematisk bruk (trenger behandling). Blir du tatt gjentatte ganger med inntil lovbestemt mengde blir du ilagt et forenklet forelegg, men det havner ikke på rullebladet. Blir du tatt med mer enn lovbestemt mengde havner saken i straffeapparatet (fengsel).

Når det gjelder avkriminalisering er det ikke bare Portugal man kan se til. Tsjekkia har også avkriminalisert, med mengdebegrensning, men uten nemder.

Selv om et land avkriminaliserer bruk og besittelse med mengdebegrensning betyr det ikke nødvendigvis at straffetrussel er fjernet, fordi det er fortsatt anledning til å reagere med «alternative reaksjoner» for inntil lovbestemt mengde. Alternative reaksjoner kan i prinsippet være hva som helst – også ingen reaksjon (kan skilles mellom stoffene), men så lenge det ikke er lovlig så vil graden av straff vil kunne økes/senkes innenfor en «forbudsmodell». Derfor må selve rammeverket endres.

I Portugal verken produseres, importeres eller selges det cannabis lovlig til rekreasjonell bruk. De har fortsatt problemer med det illegale markedet (som skaper problemer også andre steder i verden).

Regjeringen ønsker ingen endring av det nasjonale rammeverket, men vil opprettholde straffetrussel for bruk og besittelse av all narkotika. Det skilles ikke mellom rusmidlene, cannabis og heroin anses for å være like farlig/skadelig. Det skilles heller ikke mellom bruk og problematisk bruk. Det overordnede målet er «rusfrihet».

Endring av det internasjonale rammeverket er det ingen politisk interesse for å diskutere.

Diskusjoner om løsninger innenfor forbudsrammeverket har vi hatt i snart 50 år, det er på tide å tenke nytt og diskutere endring av de internasjonale FN-konvensjonene for narkotika, slik Latin-Amerika ber om.

 

Se også:
Endring av FN-konvensjonene (UNGASS)
Norges arbeid frem mot UNGASS 2016

  1. juli 7, 2014

    For hvert år som forbudspolitikken videreføres så vokser grenseoverskridende mafiavirksomhet og organisert kriminelle nettverk seg rikere og mektigere. Global mafiavirksomhet har en omsetning lignende multinasjonale konsern, til og med stater. Med denne slagkraften kan mafiaen gå fra mer tradisjonell kriminalitet til å infiltrere samfunnet på enda mer snikende og varig vis. Det de tjener mest på er narkotikahandel, med omsetning estimert opp mot 3000 milliarder kroner årlig.

    Handel med cannabis utgjør størstedelen av denne økonomien. Dette er årsaken til at Kofi Annan, Thorvald Stoltenberg og Global Commission on Drug Policy, så innstendig oppfordrer Regjeringer til å utforske modeller for legalisering av rusmidler for å undergrave organisert kriminalitet og trygge borgernes helse og sikkerhet, og sier at denne anbefalingen gjelder spesielt for cannabis. http://www.nrk.no/ytring/den-virkelige-debatten-om-cannabis-1.11795352

  2. juni 10, 2014

    Jeg har i det siste lest en del innlegg som sier at debatten er preget av polarisering, dvs to parter som er grunnleggende uenig. De gangene jeg ser at dette uttrykket blir brukt så etterfølges det av en anbefaling om at det ikke er hensiktsmessig.
    Det var det samme som tidligere justisminister Knut Storberget også anbefalte i forbindelse med høringsprosessen til “Rusmeldingen”, da han sa: “nå må vi ikke legge oss i skyttergravene, men heller diskutere løsninger innenfor det rammeverket vi har”.

    Rammeverket er forbudspolitikk. Forbudstilhengere ønsker selvsagt ikke å diskutere utenfor rammeverket, men forsøker å beholde debatten innenfor, bla. med løsninger som “alternative straffereaksjoner” og “nedjustering av straffenivå”, men uten lovlig regulert marked.

    De som arbeider for å opprettholde dagens illegale marked er: avholdsorganisasjoner (som har den uoppnåelige visjonen om et narkotika/rusfritt samfunn som mål), politiet (pga enkel oppklaringsstatistikk og økte ressurser) og avholdsbevegelse i politiet (som har begge de to foregåendes målene), de som selger tjenester/produkter i forbindelse med behandling (feks kurs, programmer og urintester), organisert kriminelle og folk tilnyttet disse miljøene (som vil beholde markedet), og selgere (som har salg som inntekt/ekstrainntekt og/eller til eget forbruk). Og selvsagt de som ikke forstår bedre.

    Diskusjoner om løsninger innenfor rammeverket har vi hatt i ca 50 år, og grunnen til at rammeverket er oppe til diskusjon i FN, og kan bli endret i 2016, er fordi det har bidratt til unødvendig mye krig og elendighet.

    At det er polarisering i denne debatten er helt naturlig, da det er en debatt om rammeverket skal bestå eller endres. De som ikke ønsker at rammeverket skal endres støtter på den måten at det er organisert kriminalitet (nasjonalt og internasjonalt) som skal ha kontroll over markedet, mens de som ønsker endring av rammeverket vil at staten skal ha kontroll over markedet.

  3. juni 10, 2014

    Anlov P. Mathiesen har startet en tenketank sammen med andre som er tilhengere av å opprettholde dagens forbudspolitikk.
    https://www.facebook.com/luhm.no/posts/686962598043152
    https://www.facebook.com/anita.nyholt/posts/10152055515502461

    «Han vil gjerne dreie rusdebatten inn mot det han kaller de store spørsmålene, om ettervern og bolig. Ikke det han beskriver som småting, som legalisering av cannabis.» http://fontene.no/forsiden/_norge_trenger_ruskorrektiv_265613.html

    «Stortingsrepresentant for Venstre, Sveinung Rotevatn, mener det vil være positivt med en ruspolitisk tankesmie. – I Norge har rusdebatten i lang tid vært litt som en skyttergravskrig med steile fronter mellom de som er liberale og de som er mer restriktive. Jeg tror en slik tankesmie kan spille en viktig rolle i å samle og fremheve det man er enig om.» http://www.bt.no/nyheter/lokalt/–Ruspolitikken-er-som-en-skyttergravskrig-3133631.html

  4. juli 27, 2013

    “Makt utøves i ulike former, alt ettersom det foregår innenfor politikken, ekspertisen eller sivilsamfunnet. Den som har hatt størst innflytelse på norsk narkotikapolitikk er Karl Evang, som var viktig i den tidlige fasen. Ellers er det faggrupper som narkotikapolitiet, sosialpedagoger og psykiatrikere som har hatt ulik innflytelse til ulike tider. Sosialpedagogikken var sterkt inne i bildet på 70 og 80-tallet, psykiatrikerne på 60-tallet og de kom tilbake på 90-tallet.”

    “Ikke minst har interesseorganisasjoner spilt en rolle.
    Mange har sagt at den norske narkotikapolitikken er bestemt av internasjonale konvensjoner og at det er lagt sterke internasjonale føringer for narkotikapolitikken, men fellesskapet av fagfolk, politikere og interesseorganisasjoner har i høy grad nasjonalisert denne politikken. De har plukket det opp som internasjonale ideer, men mange av løsningene og strategiene som er valgt er formet innenfor den nasjonale konteksten, og er preget av at vi lever i et homogent samfunn med sterk motstand mot avvik, og en veldig tydelig avholdskultur.”

    “Verdighetsbegrepet kom inn på 90-tallet. Definisjonen på en verdig narkoman var en opiatavhengig som ydmykt ba om hjelp. Mens de som hevder å bruke narkotika til rekreasjonelt bruk ikke har noen plass i denne gruppen, og derfor blir heller ikke rekreasjonelt bruk tatt opp til diskusjon. Man kan si at de tunge narkomane har etablert en form for maktbase, ut i fra helt bestemte betingelser. Sveinung Sandberg og Willy Pedersens utgivelse av boka Cannabiskultur kan sees på som et forsøk på å inkludere også cannabisbrukerne i en form for verdighetsdiskurs.”

    “Stoltenbergutvalget har to forslag som er rettet mot bruk og besittelse til eget bruk, og begge dreier seg om at vedkommende som skal få sin verdighet må bli klient, og underlegge seg en eller annen form for profesjonell overvåkning, av et eller annet fagmenneske, som skal fortelle hvordan man skal oppføre seg.”

    “På et felt som har vært preget av så mye moralsk makt er det krevende å finne en uavhengig og ny posisjon. Det er nok fortsatt sånn at den moralske makten står veldig sterkt i den norske offentlige samtalen om narkotikapolitikk.»

    Svanaug Fjær, forskningsleder, International Research Institute of Stavanger (IRIS): http://anitanyholt.no/samfunn/narkotikapolitikk-i-et-maktperspektiv

  5. februar 25, 2013

    Dag Endal er tidligere styreleder i Actis hvor han var leder fra organisasjonen ble etablert i 2003 som en videreføring av Avholdsfolkets landsråd: “Actis sin visjon er eit narkotikafritt liv for det einskilde menneskje slik at det kan leve i fridom og fellesskap med andre.”

    Han skriver i BT: “«Tidlig ute»-programmet er en reaksjonsform som ligner på det som skjer i Portugal, – som ofte blir framhevet som et enestående land med en helt ny tilnærming. Sannheten er at vi i Norge allerede bruker samme virkemidler som i Portugal, – men vi kan bruke dem oftere og mer systematisk!” http://www.bt.no/meninger/debatt/Langernes-raskap-3066744.html

Legg igjen et svar

Merk: Du kan bruke vanlig XHTML i kommentarene dine. Epostadressen din vil aldri bli publisert.

Abbonér på denne kommentarstrømmen via RSS