Legaliser cannabis – ta kontroll over markedet

Vår lovgivning bidrar til å opprettholde den langvarige krigen i Latin-Amerika, fordi vi signaliserer til FN at vi ønsker å beholde forbudspolitikken som rammeverk.

Straffetrussel for privat bruk og besittelse bør fjernes, ikke bare senkes, mens myndighetene utreder hvordan et lovlig regulert marked kan bli innført. Det vil kunne ta tid på grunn av de internasjonale avtalene, men er ikke et holdbart argument for at mennesker som ikke skader andre, men strengt tatt bare er ulydige, skal straffeforfølges i påvente av at staten skal tilrettelegge for lovlige utsalgssteder.
 

Kronikk i Rus & Samfunn 10. juli 2014
Trykket i tidsskrift nr 3/2014 og lagt ut på Rus & Samfunns nettside.
Mellom-Amerika er rettet til Latin-Amerika i denne versjonen.
Det er også lagt inn litt forklaringstekst til det om avkriminalisering, se også kommentarfeltet.
 

Legaliser cannabis – ta kontroll over markedet

De fleste land i Europa har avkriminalisert bruk av cannabis, og til tross for at det bryter med FN-avtalene er det flere og flere land, og delstater i USA, som også regulerer produksjon og salg. Grunnen til at FN ikke reagerer mot disse er fordi det er lagt inn et forslag fra Latin-Amerika som ber om hjelp fra resten av verden om å finne nye internasjonale regler for produksjon, import og salg, som vil kunne stoppe «krigen mot narkotika» som rammer deres land hardest. Den internasjonale avtalen fra 1961 blir diskutert i FN og vil bli revidert i 2016.

Folkeaksjonen Lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana (LUHM) ble startet på Facebook for fem år siden, for å gjøre det lettere for folk å argumentere for å stoppe «krigen mot narkotika», fjerne straffetrussel for privat bruk og besittelse og samle støtte til kravet om lovlige utsalgssteder med aldersgrense, som for alkohol.

Det overrasket mange at jeg, med LUHM, deltok i den politiske debatten, med høringsinnspill til Stoltenbergutvalget og den påfølgende Rusmeldingen og forslagene til alternative straffereaksjoner. Grunnen til det var at vi i Norge ikke skiller mellom de ulike stoffene, men kaller alt for narkotika. Jeg forsto at høringene ville ende opp i en «narkotikarapport» og ville sikre at innspill om cannabis skulle nå myndighetene gjennom den demokratiske prosessen.

Jeg ønsket også å formidle, på en folkelig måte, hvordan disse høringene foregikk og hva de egentlig gikk ut på.
 

Rusfrihet
LUHM ble hørt, men innspillene ble ikke vektlagt. Svaret fra myndighetene var at de «ikke så det tilstrekkelig godtgjort at avkriminalisering og/eller legalisering vil redusere narkotikaproblemene». FN og norske myndigheter definerer narkotikaproblemer ulikt. Det overordnede målet for Rusmeldingen er «rusfrihet», som skal oppnås ved samme strategi som har blitt brukt de siste 50 årene, ved hjelp av forbudspolitikk og mer ressurser til politi og behandlingstiltak. FN ønsker derimot en diskusjon om hvordan vi kan få det illegale markedet under kontroll. En uoppnåelig visjon om et rusfritt samfunn har ikke og vil ikke være riktig løsning.

Cannabis er, også i Norge, det mest brukte ulovlige rusmiddelet. Vår lovgivning bidrar til å opprettholde den langvarige krigen i Latin-Amerika, fordi vi signaliserer til FN at vi ønsker å beholde forbudspolitikken som rammeverk.
 

Illegale markeder
Cannabis blir i liten grad illegalt importert fra Latin-Amerika til Norge, det meste av hasjen som smugles hit kommer fra Marokko. New York Times meldte i 2012 at «krigen mot narkotika», myndighetenes forsøk på å bekjempe organisert kriminalitet, nå også gjelder Afrika. Det at myndighetene går inn med våpen for å bekjempe kriminaliteten er fordi de ikke kan la organisert kriminelle organisasjoner bli rikere og sterkere enn staten, for da overtar de all makt. Lignende det man så mellom myndighetene og mafia under alkoholforbudet. Tilbakemeldinger om utviklingen viser at myndighetene er i ferd med å tape krigen i Latin-Amerika. Krigen i Afrika er fortsatt i startfasen, men problemene er de samme, og de vokser. Forbruket i Norge bidrar til dette.
 

Straffbarhet
I forbindelse med endringer i straffeloven sa justisministeren tidligere i år at det trengs en opprydding i hvilke handlinger som bør møtes med straff og avkriminaliseres. Allerede for 12 år siden anbefalte den daværende straffelovkommisjonen at bruk og besittelse av narkotika til eget bruk burde avkriminaliseres.

For det første, det å gjøre privat bruk og besittelse mindre straffbart, for eksempel ved å endre lovverket fra forelegg (som kommer på rullebladet) til forenklet forelegg (som ikke kommer på rullebladet) (red: endret tekst hvor det tidligere sto feil «fra bot til forelegg), er ikke en ekte avkriminalisering (red: avkriminalisering er her ment slik politikerne fremstiller det som: tilnærmet lovlig), men en nedkriminalisering. Så lenge det er straffbart vil man fortsatt kunne bli straffet. For at det skal være en ekte avkriminalisering må det tydelig fremkomme at straffetrussel fjernes. «Avkriminalisering» med «alternative reaksjoner» fjerner heller ikke straffetrussel.

For det andre, avkriminalisering uten å ta kontroll over produksjons- og salgsleddene vil ikke stoppe den ulovlige importen, som skaper problemer for andre land i verden. Cannabis må lovliggjøres og reguleres med lovlige utsalgssteder. Hvor strenge reguleringene blir, aldersgrense, åpningstider, antall utsalgssteder og osv., avhenger av partienes ideologi og politikk, og vil kunne endres over tid.
 

Legalisering
Når man snakker om legalisering innebærer det at myndighetene på en eller annen måte er involvert i både produksjon, eventuell import og salg. Statskontrollert er ikke nødvendigvis det samme som statsprodusert. Salget kan være rent statlig, privatisert eller en kombinasjon. Det handler blant annet om hvem som skal ha inntektene fra salget. Som for alkohol kan det også tillates hjemmedyrking til eget bruk etter modell av mikrobryggerier.

En legalisering kun som medisinsk ordning, for en liten gruppe syke mennesker, er ikke det som skal til for å stanse krigen mot narkotika og all elendighet det fører med seg, fordi de fleste fortsatt vil begå en kriminell handling og kjøpe fra det illegale markedet. Det er dessuten galt at mennesker skal måtte sykeliggjøre seg for å slippe å være kriminelle, fordi de ønsker å bruke et alternativt rusmiddel til alkohol.
 

Revidering av narkotikakonvensjonene
Dette vil måtte bli mer diskutert fram mot 2016 når de internasjonale FN-avtalene om narkotika skal revideres. Astrid Nøklebye Heiberg (H), Norges representant ved det siste toppmøtet i FN, stilte der spørsmål ved om dagens forbudspolitikk er hensiktsmessig, noe flere og flere mener at den ikke er, fordi kontrollskadene er større enn bruksskadene. Denne problemstillingen må diskuteres i alle partier og løftes til Stortinget.

Som forslag til modell for ny cannabispolitikk blir det ofte vist til Portugal. Men denne ordningen passer bedre for de med problematisk bruk av heroin enn for de med mindre, ikke-problematisk bruk av cannabis. Selv om et land avkriminaliserer bruk og besittelse med mengdebegrensning, betyr det ikke nødvendigvis at straffetrussel er fjernet. Det er fortsatt anledning til å reagere med «alternative reaksjoner» for inntil lovbestemt mengde. Alternative reaksjoner kan i prinsippet være hva som helst, også ingen reaksjon.

Alternative reaksjoner er allerede innført i Norge av den forrige regjeringen gjennom Rusmeldingen. Det så vi i Skutle-saken, da en ung, men voksen mann uten problemer med sin rusmiddelbruk fikk tilbud om behandling for «rusmiddelproblemer». I Portugal har de ikke rusfrihet som overordnet mål, ordningen ble innført for å hjelpe de som har problematisk bruk av tunge stoffer. En norsk Portugal-modell med overordnet mål om behandling for å bli rusfri fra narkotika vil i praksis ikke være avkriminalisering, men nedkriminalisering – med lik behandling for heroin og hasj. Det må skilles mellom stoffene, bruk av cannabis og heroin er ikke like problematisk.

For cannabis kan vi starte med lavere strafferammer for produksjon, import og salg. Når det gjelder privat bruk og besittelse bør straffetrussel fjernes, ikke bare senkes, mens myndighetene utreder hvordan et lovlig regulert marked kan bli innført. Det vil kunne ta tid på grunn av de internasjonale avtalene, men er ikke et holdbart argument for at mennesker som ikke skader andre, men strengt tatt bare er ulydige, skal straffeforfølges i påvente av at staten skal tilrettelegge for lovlige utsalgssteder.

 

Se også:
Norges arbeid frem mot UNGASS 2016