Gå til innhold

Omtale av boka Cannabiskultur

2010 3 november
av Stein Hoftvedt
Cannabiskultur


Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen gir oss alle de argumentene vi trenger for en effektiv aksjon for lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana i boka “Cannabiskultur”. De politiske slutningene av materialet derimot, ser det ut som om man må ta ut av forfatternes hender.

Sosiologen Willy Pedersen har i atskillige år vært en Norges fremste spesialister på temaet rusmidler og ungdom.

Boka «Bittersøtt» fra 1998 ble obligatorisk lesning for alle som arbeidet med utsatt ungdom. Med «Gatekapital» (2006), som han skrev sammen med Sveinung Sandberg, tok han et steg nærmere «feltstudier», og leverte en beskrivelse av og en analyse av hasjpusherne langs Akerselva i Oslo som ikke står tilbake for mange klassiske sosiologiske studier. Mange av de som brukte situasjonen langs Akerselva til å kreve mer politi kunne hatt godt av å lese denne boka. Den har stoff om asylsøkeres situasjon i Norge side ved side med beskrivelser av hip-hop-pushere, og etablerer begrepet «gatekapital» ganske så solid.

Samtidig markerte Pedersen seg for et par år siden ved nærmest å gå fra det ene TV-studioet og avisen til den andre med et gammelt budskap: hasj er farlig! Til og med farligere enn man hadde trodd, og noen «legalisering» var det siste han ville gå med på. Men så, for vel et år siden, sjokkerer han sine tidligere rusmiddelpolitiske beundrere med å slå tvert om. Nå ville han ha lovlig hasj! Så det er ikke rart at mange av oss gikk til hans og Sveinung Sandbergs siste bok, «Cannabiskultur», med ganske stor nysgjerrighet.

Fra slottsparken til i dag
Pedersen og Sandberg tar utgangspunkt i Slottsparken i Oslo på 60-tallet. Der fikk man for første gang i Norge se «hippiekulturen», den norske gjenspeilingen av noe som opprinnelig var et amerikansk fenomen. Han ser på klesdrakten, innslaget av østlig filosofi, vekten på fredelighet og ikke-vold, den avslappede holdningen til karriere og arbeidsliv. Hasjrøykingen og ritualene rundt denne! Og ikke minst musikken. Det var «først og fremst musikken som ble bindeleddet til millioner av nye brukere av cannabis». Det var denne situasjonen på 60-tallet som formet den nesten merkelig seiglivede «cannabiskulturen». Den har det meste av trekkene i behold den dag i dag, men har fått et par tillegg.

Subkultur, symboler og ritualer
Cannabiskulturen er en «subkultur», en kultur innenfor et storsamfunn. I motsetning til mange andre definerer Sandberg og Pedersen ikke subkulturen som «en gruppe mennesker», men som en samling ritualer, fortellinger og symboler, gjerne knyttet til generelle kulturelle strømninger. Personer og grupper kan ha en mer eller mindre fast tilknytning til en slik kultur, fra de som bare så vidt er innom til de som nesten fullstendig lever i den. Cannabiskulturen karakteriseres ved cannabisplanten som viktigste symbol. Overalt ser man det karakteristiske marihuanabladet. Ritualene er sentrert rundt selve hasjrøykingen. «Mekkern trekkern» har vært til stede hele tiden, likeså at pipa eller jointen skal sendes rundt. At alle som har bør «legge i» er der hele tiden. Selve ritualet er preget av symboltung deling, vennskap og fellesskap. «Reven» sendes «fra leppe til leppe». Likevel: dette ville neppe holdt seg blant andre enn veldig spesielt interesserte om det ikke hadde vært for andre forhold. Det viktigste er at hasj i hele perioden fram til i dag har vært forbudt. Det er et «hemmelig» rituale, det forplikter til diskresjon overfor omverdenen. Uten at Pedersen nevner det: den erketypiske «røykesirkelen» som man gjerne ser utendørs i parker når anledningen byr seg, betyr ikke bare samhold og deling, men at man samtidig har oversikt over alle som nærmer seg. Det er sunn «sikkerhet» i dette.

Grenseforsvar
For å styrke grensen mot omverdenen og sementere samholdet, er det utviklet en serie kulturelle fortellinger, eller «narrativer» som fagfolket kaller det. Den viktigste er sammenlikningen med alkohol. Alkohol er voldelig og streit og harry. Hasj er fredelig og gir en egen innsikt som kulturdeltakerne deler men som andre ikke forstår. Om man tar en kikk i dagsavisenes kommentarfelter i disse dager, vil man finne dette i rikt monn, akkurat som det ble uttrykt på 60-tallet. Nå er dette egentlig litt sært, for «hippienes» mest typiske stoff for «bevissthetsutvidende» eksperimenter var slett ikke hasj, men LSD. Men man tar det man har. Holdningen til alkohol holder seg også helt fint selv om de fleste cannabisbrukere også drikker alkohol. Så fordømmelsen av alkohol er i utpreget grad til for å forsvare hasjen og cannabiskulturen. Til syvende og sist er den til for å forsvare eget hasjbruk overfor samfunnet rundt. Og hvorfor det? Fordi hasj er forbudt og mål for en ganske hissig fordømmelse fra alle slags medier og myndigheter. Forbudet førte ikke bare til en ganske hissig propaganda mot hasj, men også til rettferdiggjøring – ofte overdrevet og satt på spissen – fra de som følte seg truffet.

Noe å lære allerede her?
Cannabiskulturen er blitt presset på plass i sitt rom ved at cannabis er ulovlig. Pedersen og Sandberg mener den knapt ville holdt seg så lenge og heller ikke fått sin form uten forbudet. Samtidig har kulturens talsmenn helt fra begynnelsen krevd «legalisering. Free the Weed!» Dette har aldri fått veldig stor oppslutning. Det er faktisk et spørsmål om hasjrøykernes egne argumenter har nådd fram til befolkningen ellers i det hele tatt. Og hvorfor det? Med stor sannsynlighet fordi argumentasjonen skjer på cannabiskulturens egne premisser. Om man stadig gjentar at «vi skjønner hva hasj er, men dere – som ikke røyker – skjønner ikke no» har man ikke den minste sjanse til å holde på ikkerøykernes interesse. Disse vil heller betrakte hasjrøykerne som en litt rar sekt, som så mye annet alternativkulturelt. Spesielt bedre blir det ikke når man totalt utdømmer flertallets rusmiddel. «Cannabisidyll, ikke hjemmefyll» (gjenganger i «Marihuanamarsjen» i Oslo) oppfattes med rette som overdrevent og litt på kanten.

Så, om man vil ha vekk forbudet, må man nok for anledningen tre ut av cannabiskulturen og bruke argumenter som resten av verden kan forholde seg til. Pedersen og Sandberg er ikke eksplisitt interessert i akkurat disse overveiningene, men leverer det man trenger av innsikter for å forstå problematikken. Takk skal de ha for det!

Forbudet
Viktigst for kulturen, og samtidig den største faren ved cannabisbruk, er forbudet og straffereaksjonene. Det finnes skademuligheter ved hasjrøyking, for kropp eller psyke, men virkelig dramatisk blir det først om man blir trukket inn i den illegale økonomien som omgir stoffet. Pedersen og Sandberg leverer en omfattende og overbevisende argumentasjon for dette. Det er ofte kort vei fra røyking til å «ordne» for andre og derfra til egen salgsvirksomhet og det dette måtte medføre av kontakt med hardere kriminelle miljøer. Nær røykerne, på grunnplanet, er handlingen preget av idealisme og delingskultur, høyere oppe er det penger som betyr noe. Og de sanksjoner som gjelder i illegale sammenhenger. Man kan ikke melde fra til politiet at man er blitt frastjålet ti kilo hasj! Veldig mange vanlige brukere blir også trukket inn gjennom politiets virksomhet, og mange kommer på skeiv kurs i samfunnet etter dette. Begrensninger i yrkesvalg følger ofte, og lokalsamfunnets reaksjoner kan presse ungdommer inn i temmelig betenkelige miljøer. Spesielt utpreget er dette på småsteder, der forholdene er oversiktlige for alle.

Nye innslag
Boka har også den første samlede framstilling av to nye trekk ved cannabiskulturen, begge stort sett fra det siste tiåret. Det ene er hjemmedyrkingen. En av de reaksjonene mot det kriminelle (og muligens prisene) er at ganske mange har tatt til å dyrke sjøl, i kjeller og i kott. I motsetningen av den mer profesjonelle hasjomsetningen, vil man her finne den opprinnelige cannabiskulturen mer uberørt. Mange er «idealister».

Det andre nye innslaget, er at røyking i økt grad er blitt begrunnet medisinsk. Dette finnes både i sentrum av cannabiskulturen, og blant mennesker som ikke vil ha noe med «vanlige hasjrøykere» å gjøre. Så mange som 25 av de 100 intervjuede i boka regner seg som medisinske brukere. Dette er nok ganske stor «overrepresentasjon», men spørsmålet har vært mye framme og er nytt, så forfatterne har vel følt at et stort materiale har vært nødvendig. Pedersen og Sandberg er tydelig imponert over kunnskapsbredden hos noen av talsmennene for «medisinsk marihuana». Kunnskapene – og antakelsene – om virkningen av ulike cannabistyper er kanskje større enn den reelle medisinske kunnskapen noen ganger, men det er etterhvert anerkjent at cannabis kan ha en rekke anvendelsesområder. Heller ikke på dette området destillerer Sandberg og Pedersen ut altfor presise politiske anbefalinger, men det kan kanskje anbefales at også de som vil ha cannabis inn som godkjent medisin nok må legge noe av «cannabiskulturen» til side. Og de må sette grenser overfor de som har altfor ekstreme påstander og vyer.

Jordbrukshamp og dennes påståtte potensiale til å «redde verden» hva angår økologi, matforsyning og klima, har Pedersen og Sandberg merkelig nok ikke tatt med. Dette er litt rart. Det tredelte forsvaret for marihuana, hamp og medisinsk marihuana har vært sentralt for «legaliseringsbevegelsen» med utspring i organisasjonen NORMAL, som nok har vært mer pregende for dagens cannabiskultur enn Pedersen og Sandberg helt vil være med på.

Så var det politikken
Forbudet, den illegale omsetningen og straffereaksjonene er det «farligste» ved hasjen! De siste dagene er dette budskapet blitt spredt i en rekke aviskronikker og ellers i media. Og Pedersen og Sandberg har helt rett. Det har alltid vært sånn. Det har vært hevdet gjentatte ganger før, men ikke fra et hold med så solid samfunnsvitenskapelig forankring. Det må åpenbart til.

Mot slutten av boka forteller forfatterne – med eksempler fra flere land – at det ikke ser ut til å være noen sammenheng mellom straffereaksjoner, «grad av forbud» og forbruk. Med henvisning til Nederland, der alle voksne mennesker kan kjøpe cannabisrusmidler når de vil, er det også temmelig tydelig at tilgjengelighet har lite å si, forutsatt at det praktiseres aldersgrenser og at reklame og «kommersialisering» blir holdt nede. Men etter å ha gjort rede for disse tingene – og det ganske grundig – slår forfatterne om. Det er som om redselen har tatt dem! Og Forklaringen kan ligge i dette programmatiske utsagnet: «Siktemålet er å redusere de negative effektene av dagens politikk».

Virkelig? Ville det ikke være mer naturlig å ta sikte på å redusere konsekvensene av bruken, når omfanget av denne uansett ikke ser ut til å være særlig påvirket av lovgivningen? Er forbudet så hellig at det fortjener et spesielt forsvar ved at man snilt prøver å finne på noe som kan «redusere» det som er den største faren ved cannabisbruk.

Pedersen og Sandberg henviser til FN-konvensjonene, og setter sitt håp til at disse kanskje kan justeres i liberal retning. Men FN-konvensjonen som gjelder er nettopp «grunnloven» for «The War on Drugs». Den har ingen mening uten i denne sammenhengen. Og den kan fratres. Norge kan trekke sin tilslutning. Det vil føre til en forferdelig kjeft fra enkelte land. På den annen side er «The War on Drugs» under angrep i så mange land at Norge mange steder ville blitt betraktet som det heltemodige landet som går først. Forbudspolitikken er i ferd med å forvitre selv i narkokrigens hjemland, USA, så hva har vi egentlig å være redd for?

Pedersen og Sandberg anbefaler avkriminalisering og at politiet ikke skal reagere mot småskala hjemmedyrking. Dette vil redusere den illegale økonomien, sier de. Og det er sant. Men størstedelen av svartebørsen vil fremdeles bestå, «den største faren» vil fremdeles være der.

Man kan finne omtrent de argumenter man trenger for en effektiv aksjon for lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana i boka «Cannabiskultur». Men de politiske slutningene av materialet ser det ut som om man må ta ut av forfatternes hender.

Se også:
Lanseringsseminar for boka Cannabiskultur

  1. februar 15, 2014

    The Weed Blog spør: «Are You Offended By The Word ‘Stoner’?»

    «I’ve gone outside the fishbowl and talked to activists and political strategists all over the nation that feel the word ‘stoner’ shouldn’t ever be used by marijuana activists. They feel that the word has too many bad stereotypes attached to it, and that it discredits an activist when they use the term. I respect these people’s opinions. Even though I don’t mind the term, I understand why people are hesitant to agree with me, and I don’t expect them to. Out of respect for the movement, I use the word only when talking to friends now, and try to not use the term in articles as often as I did before.»

    Jeg har lagt inn denne kommentaren:
    We have the same debate in Norway (where it’s still illegal) – hashsmoker vs cannabis consumer. As an activist I don’t like the word «hashsmoker/stoner» because it’s implying that you ARE something (all the time), not DOING something (maybe just occasionally). Therefore I’m trying to use the same terms as with alcohol. http://www.facebook.com/luhm.no/posts/628302913909121

  2. februar 12, 2014

    Professor Willy Pedersen om den skjulte ruskulturen:

    “Det er en skjult ruskultur i Norge. Det er en del folk som har vært borte i dette. Noen er mye mer vanlige enn vi tror. Det interessante er hvorfor vi kaller denne ruskulturen narkotisk, skjult. Hvorfor det er bestemt av lovverket at dette er ting vi ikke skal bruke, og som vi i tillegg bruker et enormt straffeapparat på for å ta hånd om.”

    “Jeg mener at dette er ganske farlige saker, og jeg mener at vi bør regulere det, men på en annen måte enn vi har gjort tidligere.”

    “De kostnadene du ser i dag er knyttet til brukere som mener seg å ikke ha et så farlig forhold til feks cannabis (snakker om at det er helt vanlig for en akademiker i California å ta seg en joint i helgen). Der ser vi at det er i ferd med å skje noe med den illegale økonomien, som er et stort problem. Også her i Norge, hvor det pumpes inn penger i en form for illegal økonomi.”
    http://anitanyholt.no/samfunn/den-skjulte-ruskulturen

  3. juli 27, 2013

    Svanaug Fjær, forskningsleder ved International Research Institute of Stavanger:

    “Makt utøves i ulike former, alt ettersom det foregår innenfor politikken, ekspertisen eller sivilsamfunnet. Den som har hatt størst innflytelse på norsk narkotikapolitikk er Karl Evang, som var viktig i den tidlige fasen. Ellers er det faggrupper som narkotikapolitiet, sosialpedagoger og psykiatrikere som har hatt ulik innflytelse til ulike tider. Sosialpedagogikken var sterkt inne i bildet på 70 og 80-tallet, psykiatrikerne på 60-tallet og de kom tilbake på 90-tallet.”

    “Ikke minst har interesseorganisasjoner spilt en rolle.
    Mange har sagt at den norske narkotikapolitikken er bestemt av internasjonale konvensjoner og at det er lagt sterke internasjonale føringer for narkotikapolitikken, men fellesskapet av fagfolk, politikere og interesseorganisasjoner har i høy grad nasjonalisert denne politikken. De har plukket det opp som internasjonale ideer, men mange av løsningene og strategiene som er valgt er formet innenfor den nasjonale konteksten, og er preget av at vi lever i et homogent samfunn med sterk motstand mot avvik, og en veldig tydelig avholdskultur.”

    “Verdighetsbegrepet kom inn på 90-tallet. Definisjonen på en verdig narkoman var en opiatavhengig som ydmykt ba om hjelp. Mens de som hevder å bruke narkotika til rekreasjonelt bruk ikke har noen plass i denne gruppen, og derfor blir heller ikke rekreasjonelt bruk tatt opp til diskusjon. Man kan si at de tunge narkomane har etablert en form for maktbase, ut i fra helt bestemte betingelser. Sveinung Sandberg og Willy Pedersens utgivelse av boka Cannabiskultur kan sees på som et forsøk på å inkludere også cannabisbrukerne i en form for verdighetsdiskurs.”

    “Stoltenbergutvalget har to forslag som er rettet mot bruk og besittelse til eget bruk, og begge dreier seg om at vedkommende som skal få sin verdighet må bli klient, og underlegge seg en eller annen form for profesjonell overvåkning, av et eller annet fagmenneske, som skal fortelle hvordan man skal oppføre seg.”

    “På et felt som har vært preget av så mye moralsk makt er det krevende å finne en uavhengig og ny posisjon. Det er nok fortsatt sånn at den moralske makten står veldig sterkt i den norske offentlige samtalen om narkotikapolitikk.» http://anitanyholt.no/samfunn/narkotikapolitikk-i-et-maktperspektiv

  4. juli 26, 2013

    Professor Willy Pedersen:
    “Vi ser en økende skepsis til den krigen mot narkotika som vi har sett over hele verden de siste 50 årene. Stadig flere land begynner å se i nye retninger, og kanskje kan dette være et bidrag til å finne nye måter å løse disse problemene på.»

    “Er egentlig cannabis så mye farligere enn tobakk og alkohol? Noen av de illegale stoffene er svært farlige, og det er veldig uheldig hvis vi ser en økt aksept for disse, mens for eksempel cannabis ikke burde være plassert blant de forbudte stoffene. http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11149036

    (Ang. postinger fra LUHM: Grunnlegger Stein Hoftvedt har «pensjonert» seg fra cannabispolitikk. Anita Nyholt poster som LUHM. http://luhm.no/?p=394)

  5. Terje B.Estensen permanent lenke
    august 5, 2012

    Willy Pedersen,er et kjent navn for meg. Fra gamle dager. Bra det som ble skrevet her! Dette liker vi!!

  6. november 20, 2010

    Interessant vinkling i det siste avsnittet av kommentaren din, Stein H 😀

  7. november 4, 2010

    På lanseringsseminaret for boka i går ble forfatterne spurt om de kanskje hadde vært litt «skvetne» når de nærmet seg politikken i bokas siste del. Det kom fram at denne delen ikke egentlig var noe fast «politisk program» fra deres side, og at de også hadde tvilt litt på om de skulle ta med noe «politisk kapitel» i det hele tatt. Fortsatt var de ganske forsiktige i formuleringene, med blant annet henvisning til Portugal framfor Nederland som egnet «vei fram». De hadde ment boka mer som en introduksjon til debatt om selve cannabiskulturen framfor de umiddelbart politiske konsekvensene som mange av seminardeltakerne – blant annet undertegnede – viste interesse for.

    Et interessant spørsmål dukket opp: Hvis det er sånn at cannabiskulturen er så betinget av ulovligheten, hva vil da skje med denne etter legalisering? For eget vedkommende mener jeg dette ville føre til at den ville miste mye av fotfestet i ungdomskulturen, og i langt større grad enn nå ville bli noe for ikke utrolig mange «spesielt interesserte». Fra Nederland er det blitt sagt at «vi lyktes i å gjøre cannabis kjedelig», men det vil nok alltid være noen som synes cannabisbruk er givende likevel.

    Cannabis er ikke noe utpreget «partydop», og uten det ulovlige preget ville cannabis ikke lenger ha den samme funksjon for de mer «opprørske» trendene i ungdomskulturen. Dette ser man i Nederland, der mange coffeeshops minner mer om hva vi hadde av «brune kafeer», steder hvor godt voksne satt og fordrev tiden med å få en øl til å vare lengst mulig.

    Jeg syntes jeg kunne ane en idé om at hvis det var så at cannabiskulturen hadde en viss kulturell og sosial verdi – utover selve hasjrøykingen – ville det være en god tanke å la det være igjen i alle fall litt ulovlighet slik at den fremdeles kunne ha livsmuligheter. En artig problemstilling :)

  8. Anton Nym permanent lenke
    november 3, 2010

    Akkurat kjøpt boken selv, spennende og interessant lesestoff da jeg ikke selv er gammel nok til å ha vært med fra starten på 60 tallet.

    Fin anmeldelse!

Legg igjen et svar

Merk: Du kan bruke vanlig XHTML i kommentarene dine. Epostadressen din vil aldri bli publisert.

Abbonér på denne kommentarstrømmen via RSS